Tidsreise eller psykose? Mine tanker om Det merkelige tilfellet Leira og doktor Didriksen

Hvis tidsreiser var mulig, ville de oppleves som en psykose? Det er en av flere tolkninger av denne festen av en bok. To svogere krangler så heftig en morgen på en hyttetur at familien til slutt må tilkalle politiet.

Ettersom de ikke har gjort noe straffbart, blir de overlatt til psykiatrisk avdeling. I tillegg til å fortelle at de har opplevd noe som ikke er mulig, snakker de en blanding av norsk og dansk som man snakket i middelalderen. Hva har skjedd?

En professor emeritus i psykiatri behandler etter hvert begge to, og skriver ned deres historier. I annethvert kapittel hører vi versjonene til lege Didriksen og fredsforsker Leira. De våkner opp på etter å ha drukket og kranglet for mye dagen før. Men hvor er hytta og resten av familien blitt av? Og alle bygg og mennesker så langt øyet kan se? Med hver sin forklaring på situasjonen, som de ikke deler med hverandre, men med sin psykiater og oss, blir jeg både nysgjerrig, må le og grue meg til hva som skal skje videre. Selve kapitteltitlene får meg til å smile, med titler som "Vi forstår hinannen ikke", en åpenbar referanse til den gamle sketsjen i humorprogrammet Uti vår hage.

Hvordan skal det gå når en naturviter står på sitt om evolusjonsteori ovenfor en forfyllet abbed med tilgang til torturredskaper? Og hvor lenge kan man tviholde på at noe er et realityshow når programlederen aldri dukker opp? Hva er fantasi og hva er virkelighet?

I begynnelsen merker man godt at Tesli selv er psykiater. Når professor emeritusen greier ut om folie a deux, eller dobbeltpsykose, blir det tungt, men forståelig. Heldigvis blir språket mer muntlig etter hvert. For min egen del blir det artig å lese om hytta i indre Oslofjord ettersom jeg gikk på videregående med Tesli, og var med hele klassen på hyttetur dit en gang. Jeg kan derfor levende se for meg landskapet han beskriver.

En fin historieleksjon får vi også med på kjøpet. Det var i de dager at Christian 2 var konge i Danmark-Norge, i 1514 at svogerne befinner seg. Eller var det egentlig moren til elskerinnen hans Dyveke, Sigbrit Willems, som var regent? Vi blir kjent med alle tre etter hvert.

Tesli skaper et univers hvor karakterenes merkelige oppførsel fremstår logisk. Det er også festlig å lese om en lege som må forholde seg til (manglende) verktøy og virkemidler for å forsøke å kurere folk for 500 år siden. Fredsforskeren forstår endelig hvordan det er å faktisk bli traumatisert.

Blir du nysgjerrig på veien videre for Didriksen og Leira, er det bare å glede seg, Tesli har skrevet en oppfølger. Jeg har allerede lånt Kronen og korset.