Stopp hetsen, ikke dansinga

Nylig kunne vi lese at få gutter velger dans som en fritidsaktivitet her i Norge. Det merker man etter hvert på danseinstitusjoner hvor det blir små gutteklasser og dermed ikke så gode læringsmiljøer som det kunne ha vært.

Unge menn som har fulgt drømmen og nå danser profesjonelt forteller om år med mobbing og slengbemerkninger. Når det er slik, er det bare de mest standhaftige guttene som orker å starte og å fortsette med dans. Hvor får barn som kommer med disse bemerkningene ideene og holdningen sine fra? Fra samfunnet og de voksne naturligvis.

Den homofile og feminine mannlige danseren er en stereotype. Tidlig på 2000-tallet så jeg Thomas Giertsens standup-show hvor han fortalte om en traumatisk oppvekst hvor han ble tvunget til å gå på jazzballett av sin mor. Det eneste forbildet Giertsen hadde, var danseren Leroy fra musikalfilmen «Fame». Han ble av Giertsen framstilt som homofil.

Har man sett filmen «Fame», vil man erfare at Leroy har mange kvinnelige kjærester i løpet av filmen, til og med en som blir gravid. En annen karakter, Montgomery, er riktignok homofil så det er godt mulig at Giertsen blandet sammen her. Uansett, stereotypien ble brukt for alt den var verdt, og det er mulig at jeg lo med jeg også.

Skal man ikke kunne le av stereotypier, heller? Jo, det kan man. Humor bør ta utgangspunkt i noe folk kjenner seg igjen i for at for skal forstå og like det. Men man kan også kjenne seg igjen i det at man har fordommer basert på stereotypier. Er det lite ellers i samfunnet som utfordrer fordommene våre, er den typen humor Giertsen drev med, med på å forsterke stereotypier.

Finnes den dansende maskuline mannen som et forbilde? Martin Lilleberg fra FlippKlipp og NRKSuper er utdannet danser. Han er kul, synes barna mine, men sønnen min på 11 år, tenker ikke på ham først og fremst som danser. Han og andre mannlige Blime-artister har vist at gutter kan danse, så her vil jeg berømme NRK.

I Billy Elliot oppdager en ung gutt danseglede, men må skjule det for sin far og bror i et gruvesamfunn i Skottland hvor gutter skal bokse og jenter skal danse. Faren til Billy slår hardt ned på ballettdansingen, men Billy gir seg ikke og klarer å overbevise ham.

Jeg jobbet i høst med en tidligere danser, nå kokk, som nevnte Billy Elliott som en faktor, om enn ikke avgjørende, da han meldte overgang fra street dance til ballett.

På et foredrag om musikalfilmer for noen år siden ble Gene Kelly trukket frem. Han var så folkelig og mandig at man ikke la merke til alle ballettrinnene under regnfrakken i Singing in the rain.

Christopher Walken er kanskje ikke så kjent for dagens barn og unge. For voksne som meg fikk han ofte skurkeroller på 1980- og 90-tallet. Det var derfor en stor overraskelse for meg å oppdage at han hadde bakgrunn som danser. Men følger du nøye med, så ser du at han ofte legger små dansetrinn i rollene sine. Og har du ennå ikke sett musikkvideoen til Fatboy Slims “Weapon of choice”, har du en godbit i vente.

I 1977 jaget John Travolta andre bort fra dansegulvet i «Saturday Night Fever» så han selv kunne briljere med alt fra discotrinn til hopping med armene i kors som en kosakk. På filmplakaten er det han som står i forgrunnen, mens dansepartneren hans nærmest lusker i bakgrunnen.

Så det er en del eksempler. Hvor vidt dette er representativt for filmbransjen, er usikkert. Selv om jeg synes dansescenene guttegjengene i «West Side Story» fra 1964 er storslått filmkunst, forstår jeg at det ikke nødvendigvis gjelder som en reklameplakat for dagens barn og unge.  

Og er mannlige, maskuline dansere på skjermen viktig for at vi skal tenke at det ikke er rart at gutter danser? Nok til at vi stusser over det, tøyser med det eller på andre måter gi inntrykk ovenfor barna våre at det er noe spesielt med det?

Kjetil Krogstad har gjennom dans skapt sin egen arbeidsplass, og han sprer glede til folk over hele verden. Han har ikke noe i mot å bli kalt homofil, fordi det er det han er.

Her i Asker har vi Herbie Kawuma, som har tittelen danse- og ungdomsarbeider. Jeg har hatt gleden av å se og høre ham på flere arrangementer. I tillegg til å vise kule dansetrinn, blir jeg rørt av det han sier når han har vår alles oppmerksomhet. «Du er bra nok. Du er flott.» Kan vi ikke si det til guttene som vil danse også, i stedet for å kalle dem homo eller spørre hvorfor de ikke går på fotball?