Journalist Frank Rossavik skriver om journalist  og politiker Førde

Mon tro om noen kommer til å skrive bok om Frank Rossavik en dag? Og tenk om det skulle bli meg. Akkurat som Rossavik, som bare traff Einar Førde én gang, traff jeg Rossavik da han var konferansier på Sampolkonferansen jeg var med å arrangere tidlig på 2000-tallet. Da var Rossavik trivelig og full av hår på hode og i ansikt. Nå er han mer hårløs og i avisartikler ser han alltid ut som om det er passbildet hans. Litt morsk nærmest. Uansett.

Rossavik redegjør i innledningen ryddig for grunnlaget for boka. Han navngir kildene som vil det. Hvis kilder har villet være anonyme, bruker han informasjonen bare hvis flere har kunnet bekrefte den.

Hører du på lydboken slik jeg gjorde, får du innimellom høre arkivopptak av Einar Førde selv. Boka kan du høre gratis på din egen mobiltelefon dersom du har lånekort på bibliotek i appen BookBites. For Stikk i strid mottok Rossavik Brageprisen. 

Oppvekst på Vestlandet, et liv på Østlandet

Vi følger Førde helt fra fødsel og oppvekst i industribygda Høyanger. Her blir engasjementet til Førde tidlig tent, ettersom bygda er delt mellom høy- og lavinntektsfamilier. Allerede som barn er det tydelig ut fra hvilket av de to idrettslagene man blir aktiv i. Hjørnesteinsbedriften Norsk Hydro deler ut studiestipend, men alltid mindre til arbeiderklassefamiliene, mens borgerlige barn kan få dobbelt så mye, selv uten å ha søkt. Førde blir tidlig tatt med på bedehus og får både barnetro og innføring i talekunst. Han får også tidlig sans for litteratur og aviser. Som 15-åring flytter han østover for å gå på videregående på Eidsvoll. Med det forlater han Vestlandet for godt.

Førde pynter på sin egen fortid. Han var en god mellomdistanseløper på 1960-tallet, med sølv og nordisk juniorrekord på 1500 meter i NM i 1963. Siden hevder han at politikken tok ham og satte en stopper for videre idrettskarriere. Men Rossavik kan avsløre at han var aktiv løper en stund etter rekorden, og nok innså at han allerede hadde nådd toppen.

Jeg lurer på om jeg selv hadde likt Førde. Jeg husker ham fra barndommen min som NRK-sjef og som en litt merkelig, smilende krølltopp. Som Oslo vest-jente tok jeg ikke folk med nynorskklingende dialekt seriøst. Når jeg leser om all slengingen med leppa, de grove vitsene hvor kvinner er sexobjekter, lav arbeidsmoral, avgjørelser tatt på bakrommet, får jeg ærlig talt lyst til å spy. Var dette virkelig mannen som skrev tekster jeg ble rørt av da jeg var student i Bergen? Mer om det senere. 

Radikal ungdom

Førde var mot NATO og EF i sin ungdom. Han var såpass venstreorientert at SV ville ha ham som kandidat. Men han foretrakk Ap og klarte å manøvrere seg til 5 perioder på Stortinget. Han revurderte etter hvert ulike standpunkter. Førde var med på å utforme det nye prinsipprogrammet til Ap på 80-tallet. Høyrebølgen påvirket Ap også, som åpnet for privatisering.

Boka The Rise of the Meritocracy blir viktig for Førde. Den er skrevet av Michael Young, britisk sosiolog og politiker i 1958. Det er en dystopisk fremstilling av et samfunn hvor utdanning skaper nye klasseskiller, verre enn før. I verste fall kan en slik hypotese hindre folk med arbeiderklassebakgrunn å ta utdanning. Senere i livet modererte Førde seg på dette punktet. Selv var han jo akademiker, om enn en halvstudert røver som ikke tok noe hovedfag. Han hadde sommerjobb på fabrikkene i Høyanger, men skal ha sagt at han var der for å tjene penger, ikke jobbe.

Det var nytt for meg at Einar Førde og Arne Treholt var bestevenner. De hadde mye felles: løping, whisky, engasjement for Hellas, Arbeiderpartiet og journalistikk. Faktisk snakket Førde russisk, i motsetning til Treholt. Det hadde Førde lært da han tok Forsvarets russiskkurs i 1964. Førde var nok også på radaren til etterretningstjenesten fordi han i likhet med Treholt ble vartet opp av sovjetiske diplomater. Mye tyder på at Førde ble oppriktig skuffet over vennen sin da han ble arrestert for spionasje. Rossavik bruker Treholts biografi Gråsoner som kilde flere ganger. Heldigvis fikk de gamle vennene forsont seg før Førde døde i 2004.

Førde var en luring som brukte uformelle kontakter og bløffet om finansiell dekning. Han satset høyt og brukte mye penger han ikke hadde på at NRK skulle holde stand da TV2 kom. Det gikk litt opp og ned, men han lyktes. Man kan kritisere ham for ikke å ha sørget for satsing på internett tidligere. 

Bryllup i fylla

Førdes kjærlighetsliv var kaotisk og han var lite til stede for sine eldste barn. Han ble kjæreste med Brit Fougner Eriksen, en radikal kvinne fra et borgerlig hjem på Oslos vestkant da de studerte og var aktive i Aps studentlag. De dro til Wien på impuls for å gifte seg på den norske ambassaden der. Like greit når Brit var humanetiker og Einars familie sterkt religiøse. Men ingen av de norske diplomatene der hadde tillatelse til å vie folk, så da bar det til Beograd med nattoget. Der ble de skjenket av lokalbefolkningen og møtte opp beruset til sin egen vielse morgenen etter.

Det hjalp ikke på stemningen hjemme eller i partiet at Brit gikk over til SV. Førde var så lite hjemme da barna var små og han var stortingsrepresentant at Brit argumenterte for at hun måtte anses som eneforsørger da hun søkte om barnehageplass. Noe hun faktisk fikk medhold i.

Senere hadde begge forhold på si, med den andres aksept. Førde hadde på 80-tallet i mange år et forhold til en stortingsrepresentant fra Ap. Hun så på ham som sitt livs kjærlighet. Da hun fikk uhelbredelig kreft, fikk han Brits tillatelse til å pleie henne den siste tiden. I begravelsen hennes stusset de intetanende foreldrene hennes over hvor mye han gråt og at han var med da kisten ble senket i jorden med kun den nærmeste familien til stede. Broren hennes serverte en hvit løgn og sa det var vanlig prosedyre fra sentralstyret når en stortingsrepresentant døde.

Mange skjønte ikke hvorfor Einar og Brit var sammen, men de var gode lekekamerater. På en tur med en delegasjon av ulike politikere til New York på 80-tallet, bød den umusikalske Einar likevel opp sin kone til dans. Synet av de to som danset og lo til tross for Førdes to venstreføtter fikk Hanna Kvanmo til å utbryte at hun endelig forsto hvorfor de var sammen.

Det ble for mange konflikter til slutt, og de skiltes i 1991. Førde bød mye på seg selv og stilte ellers villig opp i Se og Hør. Sannsynligvis var motivasjonen å fremstå folkelig. Men da journalistene henvendte seg til tenåringsdatteren Hanna i skolegården, tok Einar og Brit affære og ba dem om å pelle seg vekk.

En fraværende far

Einar var ikke til stede for de eldste barna Hanna og Erik fra det første ekteskapet. Litt sårt for Hanna må det ha vært at Einar til tider fulgte opp broren hennes Erik mer, ettersom han hadde arvet farens friidrettstalent. En gang kjørte Einar ens ærend fra Oslo til Haugesund for å se Erik på et friidrettsstevne. Etter å ha sett løpingen og snakket med ham i et kvarters tid etterpå, satte Einar seg i bilen og tok fatt på den lange veien tilbake til Oslo. Heldigvis virker det som om Førde og de eldste barna hadde god kontakt etter skilsmissen. 

Det er trist og hyggelig å lese om Førdes privatliv på 90-tallet. Han finner seg en ny kvinne, Synnøve Nymo, også hun aktiv i Ap som stortingsrepresentant fra Troms. Hun var 19 år yngre enn ham og klar for å få barn. Han var i 50-årene, hun i 30-årene da de ble sammen, og han lar seg overtale. Det blir en dramatisk fødsel hvor Synnøve og tvillingdøtrene nesten stryker med. Einar, som ikke tåler å se blod, stiller likevel opp under fødselen denne gangen. Senere får de en sønn når Førde er 58 år gammel.

Førde blir snillere og rundere i kantene av å stifte familie igjen. Denne gangen er han en far som er mer til stede. De bor idyllisk til ved Maridalsvannet. Einar, til tross for at han har vært storrøyker i 30 år, løper i skogen og koser seg. Hans egen far ble over 90 år, så han så selv frem til mange gode år. Slik skulle det ikke bli. 

Døden - et tabuemne

Jeg studerte i Bergen tidlig på 2000-tallet, og husker spaltisten Einar Førde. I flere år skrev han for Bergens tidende i spalten Einar på en onsdag. Jeg leste i sanntid spalten nevnt i Stikk i strid, som ble Førdes mest leste: Eit tabuemne. Her forteller han at har blitt alvorlig syk. I tre måneder har han levd med beskjeden om at han har fått kreft han muligens vil dø av. Han nevner obligatoriske episoder med dødsangst og selvmedlidende gråt, men fokuserer raskt på hvordan vi ser på døden i vårt samfunn.

Når Rossavik forteller om hvordan Førde hadde hanglet og hatt vondt i flere måneder før han endelig lot seg bli undersøkt av lege julen 2002, kan bli oppgitt og tenke at han hadde seg selv å takke. Han som aldri vært syk i sitt liv skulle ikke gå til noen lege, dette ville nok gå over av seg selv sa han hele den høsten. Hadde han latt seg undersøke tidligere, ville kanskje behandlingen ha virket. Samtidig har det skjedd mye på behandlingsfronten de siste årene, så kanskje var løpet kjørt i alle tilfelle. Teksten hans "Eit tabuemne" peker på at vi ikke burde anse døden som unaturlig, og at vi kan tenke så mye på helsa at det går på helsa løs. 

Lydboken varer i 15 timer og 25 minutter, men mot slutten begynte jeg allerede å kjenne på en nostalgi over at det snart skal ta slutt. Det henger nok sammen med at det er en trist slutt på 

Førde ble født i 1943, samme året som begge mine foreldre. Hans eldste barn er litt eldre enn meg, og var tidlig i 20-årene da han døde. Det er mest trist å tenke på at Førde hadde 3 barn under 7 år da han døde. Som forelder gjør det ekstra vondt å tenke på. Særlig yngstesønnen på Olav, som Førde selv innser at ikke vil huske sin far. Likevel holder han på humoren og gleden inntil det siste.