Å marsjere er et slit, men jeg elsker det

Jeg begynte å spille i korps igjen for et og et halvt år siden. Det virker litt uvanlig å frivillig vende tilbake til korps etter flere tiår med pause. Forleden dag var jeg på et standup-show med utspørring av publikum. Hyggelig utspørring, heldigvis. Det var en som hadde hatet 17. mai som barn fordi hun spilte i korps. Nå elsket hun 17. mai fordi hun slapp. 

For meg har det vært en lengsel å få komme tilbake til korps. Det er litt trist, men musikk og korps var i perioder den eneste trøst, og valthornet mitt den eneste vennen jeg hadde. Jeg var sjenert og taus, men med hornet mitt fikk jeg uttrykt mye. Uansett, nå er jeg med i korps igjen, og i fjor skulle jeg marsjere for første gang på nesten 30 år. Notene var de samme som før, og noen av marsjene jeg spilte da, sto fortsatt på repertoaret. Så jeg tenkte at jeg ikke trengte å forberede meg noe særlig. Men der tok jeg feil. 

Det er ikke selve notene eller spillingen som er utfordrende. Det er å gå og spille samtidig. Når man går, gynger man litt, mens et instrument må man ha fast inntil kroppen for å spille normalt. I tillegg bruker man pust på å spille. Når man samtidig må ha inn pust til å gå samtidig, blir det kræsj i min hjerne. Jeg blir anpusten fordi det er slitsomt. Men jeg får ikke pustet ordentlig ut alltid, i hvert fall ikke når vi skal spille svakt. 

Det eneste som hjalp i fjor, og som hjelper i år, er å komme i bedre form. Forbedre kondisjonen. Det var i alle fall det jeg gikk for da, og går for i år. Pluss tørrtrening hjemme. Så jeg marsjerer på stedet. Jeg blir utslitt. Jeg lurer på hvordan i all verden dette skal gå. Korpset mitt spiller på 1. mai også. Da tar vi en liten marsjeringsrunde i Asker sentrum. Selv om jeg øver i forkant, føler jeg at spillingen min ikke holder mål. Så resten av marsj har jeg løpt i skogen, eller vært på tredemølle eller i sal på SATS. 

Å spille valthorn i marsjer er som å være en del av rytmeseksjonen. Vi spiller som regel etterslagene, det vil si alle PA-ene i OMPA-ene.

Hvordan det går 17. mai vet jeg ikke, men jeg har en god følelse. Følg gjerne med på NRK rundt kl 8.20, da står jeg blant andre mørkeblåttkledde i Asker musikkorps og spiller for kronprinsparet på Skaugum. Da står vi på stedet hvil, men du kan sjekke om vi klarer å starte på likt når vi går ut.